Plutselig snø

Åh kunne ikke hatt en mer crappy start på dagen! Stakkars vofsen kastet opp i natt, noe jeg seriøst ikke orket å gjøre noe med klokka 02.30, så det var det synet da jeg skulle opp ca 06.30. Bare lå der og venta på at jeg skulle tørke det opp. Æsj, skikkelig nasty. Men, sånn er det når vofsen renser opp! Skulle virkelig ønske han heller kunne gjøre det ute, men det går bra. Jeg tåler såpass.

Syns mest synd på kjæresten som fikk lide for at jeg ikke fikk sove med en gang igjen i natt, er generellt morragretten og i tillegg hadde jeg vondt i hodet og var stuuuptrøtt.. Så ikke noe smilefjes idag tidlig, nei. Tok meg sammen så mye jeg kunne, vil jo ikke gjøre hans morgen crappy heller, haha. Tror jeg fikk reddet det sånn noen lunde, vi var trøtte i trynet begge to, men klarte oss gjennom de 40 minuttene uten bjeffing! Not bad.


Tøffere enn toget i vårsola <3

 

Det lettet selvfølgelig litt på humøret da jeg fikk logget inn på altinn og sjekket årets store spørsmål - baksmell eller ikke? Og det ble ikke noe baksmell på denne jenta! Nå gjelder det bare å se over selvangivelsen, se om det er noen endringer som skal gjøres eller ikke før jeg leverer den. Jeg med mine 20 år har jo ikke gjort dette så himla mange ganger enda, gjorde det i fjor men det er jo ett år sia så hva husker jeg av det liksom. Men uansett da, jeg ringte vel inn og snakket med de og spurte om ting jeg var usikker på og jeg kommer absolutt til å gjøre det samme i år. Fristen for å levere er 30 april (kjekt å huske folkens) så jeg tror nok ikke jeg ringer idag. Tipper altinn ikke fungerer pga stor pågang også så kan vel tenke seg køen inn til skatteetaten på tlf da, haha.


I og med at det ikke ble noen baksmell så går det og HELT FINT at det kom mætti snø sånn helt ut av det blå. Har jo hatt deilig vårsol ei hel uke, også bare detter det ned hvite fnugg fra himmelen... Okei, det går NESTEN helt fint. Jeg er ikke helt fornøyd, og det tror jeg ikke de stakkars hestehovene som poppet opp er heller. De har lukket seg igjen..

Oh well, det er en tid for alt - også våren.

Ha en fin dag : ))

#sulten og gravid

God morgen!

Det er ganske tidlig nå igrunn. Klokka er 08.15 og egentlig vil jeg bare sove, men så har det seg sånn at kjæresten min er så bortskjemt og heldig at jeg står opp med han, ordner frokost og kaffe til han før han drar på jobb, og da dere, da er det ikke bare å sovne igjen med det første. Det har forsåvidt ikke Dennis noe imot, hunden vi passer for mor og stefar til kjæresten. Han er kjempeglad for å få komme ut og rusle litt så tidlig! Det gjør heller ikke meg så mye, for da ligger han så pent ved senga og snorker videre et par timer til. 

 
Søteste, trøtteste dyret <3

Om litt så blir det å stå opp på ordentlig, spise litt frokost også gå en litt lengre tur. Kan ikke si jeg ser så mye til den etterlengtede sola akkurat nå, men håper været i alle fall holder seg noen lunde stabilt. Tregner ikke blåse så mye heller, selv om det som oftest blåser en del her. Usj, surt.


Hvis dere lurer på hvordan det går i svangerskapet så langt, som antakeligvis er det mest interessante jeg har å fortelle om nå om dagen, så fant jeg et sånn "skjema" jeg kan skrive hver nye uke! Det er jo litt spennende da, se hva som forandrer seg og sånn. Hadde kanskje vært enda mer gøy om jeg hadde hatt noe sånt fra starten av, men det er da ingen skam å starte nå! Litt sent kanskje, men det overlever vi! Starten av svangerskapet var i alle fall ingen dans på roser, det gikk i oppkast og hormonelle utbrudd!

SVANGERSKAPET HITTIL

Termin:  4.mai 2014

På vei: 33+5 (33 uker og 5 dager, altså. Snart 8 mnd på vei ca)

Trimester: 3 trimester

Dager igjen til termin: 47 dager!

Høygravid: Nei, regnes ikke som det enda gitt.

Kjønn: Vi venter en liten gutt.

Navn: Det er ikke helt bestemt enda.

Aktivitet: Masse! Han ligger med hodet ned og sparker rett opp i ribbeina mine. Snur og vender på seg også.

Utålmodig: Begynner å bli det, men er bare å smøre seg med tålmodighet.

Vektøkning: 6kg

Vann i kroppen: Nei.

Melk i brystene: Har ikke kommet ut noe enda i alle fall, kommer vel etter fødsel.

Søvn: Sover ikke så tungt lenger, sover veldig lett og våkner av ingenting, så det er litt opp og ned om dagen.

Neste kontroll: 26 mars, jordmor

Hodet ned/festet: Hodet ligger ned, men er ikke helt festet enda. Kan hende det har endret seg til neste kontroll, blir spennende å se.

Barnerom: Må vel få begynt på det snart, ja.. Går tregt her.

Utstyr: Vogn, regntrekk til vogn, bilstol, sportsdel og liggedel til vogn, en stol han kan spise mat i etterhvert, klær, bamse og et par leker, to par sko, brystpumpe, fire flasker, fire smokker, div prøver på stelleutstyr, stelleveske, ett håndkle med hette, gulpekluter, vaskekluter, stellebord.. ja, sikkert noe mer og som jeg ikke kommer på i farta!

Mangler av utstyr: SENG! Det må vi få ordna snart, haha! Dæven. + dyne, lammeskinn til vogn, dyne til vogn, sengetøy, et tisselaken til vogna også, muligens ny stellematte, babyolje + litt fler stelleprodukter. Kanskje et håndkle med hette til, trenger nye håndkler generellt... Vaskemiddel for sensitiv hud.. Bleieposer.

Strekkmerker: Foreløbig bare på brystene. De skøyt avgårde i begynnelsen av svangerskapet, for å si det sånn! Smører magen etter jeg har dusja og når jeg husker det ellers med Nisim body lotion.

Plager: Morgenkvalmen er tilbake, ribbeina er såre og lei av å få juling, korsryggen har begynt å bli vond også. Har enda ikke fått bekkenløsning og jeg håper det holder seg unna framover og!

Matlyst: Veldig opp og ned. Er vel mest matlei tror jeg.

Dilla på: Helt klart sjokolade. Så og si hva som helst bare det inneholder sjokolade.. 200g om dagen + mer er ikke no problem for å si det sånn. Gjør så godt jeg kan å ikke stappe innpå da, er jo ikke bra for baby i det hele tatt med for mye sukker heller!

Sykehusbagen: Den er ikke pakka enda, men jeg har begynt å tenke på den!

Humør: Det svinger litt, men stort sett blid og fornøyd! Hvis ikke er det bare å snike i meg litt sjokolade, kommer langt med det altså.. haha!

Tanker rundt fødsel: Jeg gruer meg ikke til fødselen i det hele tatt. Man får alltid høre at det gjør vondt og det er ikke måte på, og det er helt sikkert sant, men dette er noe jeg aldri har gjort før og vet derfor ikke hva jeg går til. Jeg er litt overraska over meg selv da det vanvligvis ville gjort at jeg gruer meg, men jeg er helt ærlig mer spent og nysgjerrig. Jeg ønsker også å føde i vann, uten noen form for smertelindring. Om jeg kommer til å angre på det vet jeg ikke, tiden vil vise.


To uker siden dette ble tatt, var 31+5 her, føler ikke jeg har blitt noe større på de to ukene så det er nå greit.

Jeg har faktisk unngått å se så mye fødselsserier som "Fødeavdelingen" osv. Dette er første gang jeg skal føde, og som førstegangs så ønsker jeg å ha et positivt syn på det hele og en innstilling på at dette går bra, så informasjon om alt som kan gå galt og filmer av fødsler der ting er litt ekstremt osv - det klarer jeg meg veldig fint uten. Jeg snakker mye heller med jordmor om hvordan det vil foregå fra jeg kommer dit til jeg blir satt i bassenget/badekar aner ikke hva det er de har der, skal presse og frem mot barnet er ute. Nå er jeg kanskje litt spesiell, men det å jobbe med kroppen tror jeg er en fin ting, så jeg prøver å bli bedre på å slappe av og å kjenne på kroppen, lytte til hva den sier, og heller jobbe med den. Er visst bedre å jobbe MED rier enn imot, har jeg hørt. Hehe.


Ønsker dere alle en fin tirsdagsmorgen! Tok meg en time å skrive dette innlegget her pga latterlig håpløst internett så dere kan jo tenke dere hva mer jeg skal gjøre idag. Så får fler gjøre som meg og ta seg en tur ut og gå dersom man bare er hjemme lell, er sunt og godt for sjel og sinn!

 

 

 

#heiverden

Jeg er tilbake. Her inne. På min trofaste følgesvenn, hvor alt har blitt slettet hele to ganger for en fresh start. Ikke at jeg føler et så stort behov for en fresh start nå, det har jeg allerede fått, men fordi bloggen kommer til å handle om et helt annet liv enn det jeg hadde for to år siden.

Jeg har tenkt ganske lenge på om jeg skal begynne å blogge igjen eller ikke. Det som har veid mest imot er tanken "hva alle andre synes", men så må jeg også tenke hva JEG synes! Og jeg synes at blogging er en fin måte for meg å få skrevet ned det jeg måtte ha på hjertet, hva enn det måtte være. Dessuten bør hva jeg synes gå foran hva alle andre synes - og det gjelder vel det meste.

Det har skjedd ganske mye siden sist jeg blogget, og jeg er på en måte glad for tiden uten bloggen også, selv om jeg stadig forsøkte å opprettholde det, men jeg hadde ikke lenger lyst. Det foregikk altfor mye og det ble bare tull i hodet mitt i en periode, så da hadde jeg faktisk mer enn nok med det. Det kunne helt sikkert ha hjulpet meg å få det skrevet ned, men jeg hadde aldri tid. Eller internett. Nå har jeg masse tid, og masse internett, for ikke å nevne at jeg har det mye bedre. De to siste årene har vært litt tøffe, og ikke alltid så snille, men så har de og gitt meg så utrolig mye.

For to år siden kunne jeg aldri i verden forestille meg at jeg skulle bo her, være frisørlærling, ha samboer og i hvertfall ikke at jeg nå skal bli mamma. Jeg hadde heller ikke forestilt meg at forholdet til samboeren min skulle vare så lenge, men her sitter vi da (eller, jeg, han er på jobb..) og har vært sammen i litt over ett år. Det hadde aldri gått hadde det ikke vært for han - så der kan du se, det var ikke bare alle andres feil. Aldri har jeg møtt en som er så forståelsesfull og villig til å hjelpe, og ikke minst tålmodig! Herregud, gutten fortjener medalje. Jeg skøv han vekk og var til tider et digert, grønt og siklende monster bare fordi jeg ikke klarte å skjønne hva jeg følte. Glad i han var jeg, men det begynte jo å bli mer enn bare glad i. Og det kjære venner - var drittskummelt. Da tok monsteret overhånd og ga fanken ikke slipp på en stund heller! De fleste hadde vel gitt f der og da, men det gjorde altså ikke han. Hater å tenke tilbake på det, det er jo ikke noe ålreit å behandle andre folk som dritt. Man skal ikke det.

Vi har, som alle andre, hatt våre "runder i ringen", men vi har blitt mye bedre på å prate sammen, og det hjelper vel kanskje litt at jeg endelig har innsett at han faktisk ER glad i meg, VIL ha meg, ORKER å være med meg og kun vil mitt beste! Tenk at det skulle ta ett år! Helt fantastisk forferdelig at det i det hele tatt er mulig.


hjertetmitt<3

 

Midt oppi prosjekt "bli mer positiv" satte et annet prosjekt igang. "Bli mamma og pappa". Om det var som å få et slag i trynet + isvann i fjeset? Ja. Om vi var forberedt? Nei, det VAR vi ikke, men det ER vi nå. Jeg har faktisk ikke hørt eller fått slengt noe dritt i det hele tatt, og det er jeg så utrolig glad for. Særlig da jeg tidlig i svangerskapet var grisedårlig og hormonell. Jeg har fått høre EN gang at noen en eller annen stann i hjembygda syns jeg er "dum" og at dette er "feil" for meg. De kjenner meg tydeligvis ikke godt nok, for jeg er langt ifra dum og dette er så langt ifra feil som det får blitt. At det er tidlig med tanke på alder og at jeg er i utdanning skal jeg ikke si noe imot, men FEIL? Skaff dere et større ordforråd da folkens, vær så snill. Begrunn det litt mer. Jeg har kanskje gjort mange feil tidligere, men det er ingen av de som tilsier at valget jeg, eller vi, tok er feil. Fort gjort å snakke om gravide på bygda, gått i fella sjøl jeg så jeg var vel ikke noe bedre - men nå har jeg lært. En skal jaggu væra forsiktig med å si noe om andre som opplever noe du aldri har opplevd sjøl, og man må ha i bakhodet at folk opplever ting forskjellig (bare ta en titt på to av damene i debatten om prostitusjon - hu ene er SÅ skada, mens hu andre har det helt fint)

Vi ventet en stund før vi sa noe til familie, og enda lenger før det ble helt offentlig. Jeg syns det hele føltes veldig uvirkelig og klarte vel helt ærlig ikke å tro på det før etter ordinær ultralyd. Da fikk jeg jo SE at det lå en tass i magen og sprella rundt. Da begynte jeg å glede meg ordentlig. Før ultralyden var hodet mitt et eneste stort virrvarr av tanker og bekymringer, kanskje ett og annet innslag av optimisme, men mest av alt syns jeg det var skummelt. Og du må ikke tro at man som gravid tenker "åhej dette går bra!" hele tiden. Jeg tenkte det i starten, også gikk det mer og mer opp for meg hva dette egentlig innebærer, og da ble jeg bekymra. Stakkars sambo som måtte gjennom et to mnd langt helvette til før jeg klarte å fortelle han om mine bekymringer. Dette går på meg og ikke han, bare så det er sagt. Jeg er komfortabel med å fortelle han om alt og ingenting, men jeg følte at alle mine tanker var tabu og "ikke okei" å tenke, så da kunne jeg jo heller ikke si det høyt. Til noen. En kan jo toppe det med et realt snødryss hormoner i tillegg så er vi der! Hele verden går under skjønner du, hvis du skulle komme til å miste brødskiva på gulvet, eller kjæresten din syns det er litt gøy at det er kommet en liiiten kul på magen så han kaller deg "tjukka". Noe du var helt enig i og syns var hysterisk morsomt - i to minutter. Da gråter du, og må få trøst.

Prøver å holde en rød tråd gjennom hele dette innlegget her, kan bli litt rotete med alt man sku' ha sagt! Føler jeg har fått dekket en del rundt det å gå gravid. Nå er det jo faktisk bare to mnd til termin, og vi gleder oss så utrolig mye til veslegutt kommer! Har fått handlet inn klær og utstyr - vært veldig heldige og fått vogn og en stol han kan sitte og spise i når han blir noen mnd, klær og stellebord er kommet på plass!

Så der har dere et helt innlegg om forhold og graviditet, og at det nå er to prosjekter igang - som begge to går veldig bra! Det føles godt å ha det skrevet ned, og det føles fint å kunne dele mine erfaringer med andre mennesker, da jeg fremdeles er av den oppfatning at det kan hjelpe. Man får et annet perspektiv på ting, og det kan hjelpe en med å se litt ut av sin egen verden, og inn i andres verden! Jeg som stadig sitter hjemme med tankene mine har veldig godt av en påminnelse fra omverdenen om at det faktisk, ganske ofte, er tankene som ødelegger og at man alltid skal tro og overanalysere alt og ingenting. Jeg gjør det hele tiden, det er derfor jeg skal bli mer positiv, tror jo som oftest at ting ikke kommer til å ordne seg og når folk prøver å gi meg råd som for eksempel at jeg må slå hardere ned på ting, så tenker jeg at da mener de EGENTLIG at jeg er pinglete og pysete, og bare svak som ikke får til noen ting og er helt hjelpesløs. Uten at de orda har blitt sagt eller ment i det hele tatt... DERFOR tror jeg at å dele erfaringer, kan hjelpe andre. Det hjelper meg å prate/skrive om ting jeg opplever og å få respons på det, så da hjelper det sikkert fler også!

Om det skulle være noen spørsmål, så er det bare å spørre. Så snart denne bloggen blir latterlig populær (as if, haha) så skal jeg ha spørsmålsrunder og alt som er. Håper du/dere setter pris på alle rundt deg og alle rådene de gir - i de aller fleste tilfeller mener de bare godt!
Da tar jeg med meg hormonene og forlater dere for denne gang!

 

Les mer i arkivet » Mars 2014

iselin

20, Rakkestad

- 20 år - Frisørlærling - Har verdens beste samboer - Venter på veslegutt, termin 4 mai Har til tider mye på hjertet, og har savnet å fortelle alle om det!

Arkiv

hits