#heiverden

Jeg er tilbake. Her inne. P min trofaste flgesvenn, hvor alt har blitt slettet hele to ganger for en fresh start. Ikke at jeg fler et s stort behov for en fresh start n, det har jeg allerede ftt, men fordi bloggen kommer til handle om et helt annet liv enn det jeg hadde for to r siden.

Jeg har tenkt ganske lenge p om jeg skal begynne blogge igjen eller ikke. Det som har veid mest imot er tanken "hva alle andre synes", men s m jeg ogs tenke hva JEG synes! Og jeg synes at blogging er en fin mte for meg f skrevet ned det jeg mtte ha p hjertet, hva enn det mtte vre. Dessuten br hva jeg synes g foran hva alle andre synes - og det gjelder vel det meste.

Det har skjedd ganske mye siden sist jeg blogget, og jeg er p en mte glad for tiden uten bloggen ogs, selv om jeg stadig forskte opprettholde det, men jeg hadde ikke lenger lyst. Det foregikk altfor mye og det ble bare tull i hodet mitt i en periode, s da hadde jeg faktisk mer enn nok med det. Det kunne helt sikkert ha hjulpet meg f det skrevet ned, men jeg hadde aldri tid. Eller internett. N har jeg masse tid, og masse internett, for ikke nevne at jeg har det mye bedre. De to siste rene har vrt litt tffe, og ikke alltid s snille, men s har de og gitt meg s utrolig mye.

For to r siden kunne jeg aldri i verden forestille meg at jeg skulle bo her, vre frisrlrling, ha samboer og i hvertfall ikke at jeg n skal bli mamma. Jeg hadde heller ikke forestilt meg at forholdet til samboeren min skulle vare s lenge, men her sitter vi da (eller, jeg, han er p jobb..) og har vrt sammen i litt over ett r. Det hadde aldri gtt hadde det ikke vrt for han - s der kan du se, det var ikke bare alle andres feil. Aldri har jeg mtt en som er s forstelsesfull og villig til hjelpe, og ikke minst tlmodig! Herregud, gutten fortjener medalje. Jeg skv han vekk og var til tider et digert, grnt og siklende monster bare fordi jeg ikke klarte skjnne hva jeg flte. Glad i han var jeg, men det begynte jo bli mer enn bare glad i. Og det kjre venner - var drittskummelt. Da tok monsteret overhnd og ga fanken ikke slipp p en stund heller! De fleste hadde vel gitt f der og da, men det gjorde alts ikke han. Hater tenke tilbake p det, det er jo ikke noe lreit behandle andre folk som dritt. Man skal ikke det.

Vi har, som alle andre, hatt vre "runder i ringen", men vi har blitt mye bedre p prate sammen, og det hjelper vel kanskje litt at jeg endelig har innsett at han faktisk ER glad i meg, VIL ha meg, ORKER vre med meg og kun vil mitt beste! Tenk at det skulle ta ett r! Helt fantastisk forferdelig at det i det hele tatt er mulig.


hjertetmitt<3

Midt oppi prosjekt "bli mer positiv" satte et annet prosjekt igang. "Bli mamma og pappa". Om det var som f et slag i trynet + isvann i fjeset? Ja. Om vi var forberedt? Nei, det VAR vi ikke, men det ER vi n. Jeg har faktisk ikke hrt eller ftt slengt noe dritt i det hele tatt, og det er jeg s utrolig glad for. Srlig da jeg tidlig i svangerskapet var grisedrlig og hormonell. Jeg har ftt hre EN gang at noen en eller annen stann i hjembygda syns jeg er "dum" og at dette er "feil" for meg. De kjenner meg tydeligvis ikke godt nok, for jeg er langt ifra dum og dette er s langt ifra feil som det fr blitt. At det er tidlig med tanke p alder og at jeg er i utdanning skal jeg ikke si noe imot, men FEIL? Skaff dere et strre ordforrd da folkens, vr s snill. Begrunn det litt mer. Jeg har kanskje gjort mange feil tidligere, men det er ingen av de som tilsier at valget jeg, eller vi, tok er feil. Fort gjort snakke om gravide p bygda, gtt i fella sjl jeg s jeg var vel ikke noe bedre - men n har jeg lrt. En skal jaggu vra forsiktig med si noe om andre som opplever noe du aldri har opplevd sjl, og man m ha i bakhodet at folk opplever ting forskjellig (bare ta en titt p to av damene i debatten om prostitusjon - hu ene er S skada, mens hu andre har det helt fint)

Vi ventet en stund fr vi sa noe til familie, og enda lenger fr det ble helt offentlig. Jeg syns det hele fltes veldig uvirkelig og klarte vel helt rlig ikke tro p det fr etter ordinr ultralyd. Da fikk jeg jo SE at det l en tass i magen og sprella rundt. Da begynte jeg glede meg ordentlig. Fr ultralyden var hodet mitt et eneste stort virrvarr av tanker og bekymringer, kanskje ett og annet innslag av optimisme, men mest av alt syns jeg det var skummelt. Og du m ikke tro at man som gravid tenker "hej dette gr bra!" hele tiden. Jeg tenkte det i starten, ogs gikk det mer og mer opp for meg hva dette egentlig innebrer, og da ble jeg bekymra. Stakkars sambo som mtte gjennom et to mnd langt helvette til fr jeg klarte fortelle han om mine bekymringer. Dette gr p meg og ikke han, bare s det er sagt. Jeg er komfortabel med fortelle han om alt og ingenting, men jeg flte at alle mine tanker var tabu og "ikke okei" tenke, s da kunne jeg jo heller ikke si det hyt. Til noen. En kan jo toppe det med et realt sndryss hormoner i tillegg s er vi der! Hele verden gr under skjnner du, hvis du skulle komme til miste brdskiva p gulvet, eller kjresten din syns det er litt gy at det er kommet en liiiten kul p magen s han kaller deg "tjukka". Noe du var helt enig i og syns var hysterisk morsomt - i to minutter. Da grter du, og m f trst.

Prver holde en rd trd gjennom hele dette innlegget her, kan bli litt rotete med alt man sku' ha sagt! Fler jeg har ftt dekket en del rundt det g gravid. N er det jo faktisk bare to mnd til termin, og vi gleder oss s utrolig mye til veslegutt kommer! Har ftt handlet inn klr og utstyr - vrt veldig heldige og ftt vogn og en stol han kan sitte og spise i nr han blir noen mnd, klr og stellebord er kommet p plass!

S der har dere et helt innlegg om forhold og graviditet, og at det n er to prosjekter igang - som begge to gr veldig bra! Det fles godt ha det skrevet ned, og det fles fint kunne dele mine erfaringer med andre mennesker, da jeg fremdeles er av den oppfatning at det kan hjelpe. Man fr et annet perspektiv p ting, og det kan hjelpe en med se litt ut av sin egen verden, og inn i andres verden! Jeg som stadig sitter hjemme med tankene mine har veldig godt av en pminnelse fra omverdenen om at det faktisk, ganske ofte, er tankene som delegger og at man alltid skal tro og overanalysere alt og ingenting. Jeg gjr det hele tiden, det er derfor jeg skal bli mer positiv, tror jo som oftest at ting ikke kommer til ordne seg og nr folk prver gi meg rd som for eksempel at jeg m sl hardere ned p ting, s tenker jeg at da mener de EGENTLIG at jeg er pinglete og pysete, og bare svak som ikke fr til noen ting og er helt hjelpesls. Uten at de orda har blitt sagt eller ment i det hele tatt... DERFOR tror jeg at dele erfaringer, kan hjelpe andre. Det hjelper meg prate/skrive om ting jeg opplever og f respons p det, s da hjelper det sikkert fler ogs!

Om det skulle vre noen sprsml, s er det bare sprre. S snart denne bloggen blir latterlig populr (as if, haha) s skal jeg ha sprsmlsrunder og alt som er. Hper du/dere setter pris p alle rundt deg og alle rdene de gir - i de aller fleste tilfeller mener de bare godt!
Da tar jeg med meg hormonene og forlater dere for denne gang!

0

Skriv en ny kommentar

iselin

iselin

20, Rakkestad

- 20 r - Frisrlrling - Har verdens beste samboer - Venter p veslegutt, termin 4 mai Har til tider mye p hjertet, og har savnet fortelle alle om det!

Kategorier

Arkiv

hits